Blog Image

Mo Larsen - sideveier

Old Henri P tvinner tommeltotter

Sidestykker Posted on 16 Mar, 2018 09:41:38

– Hva faen er det du driver med nå, Larsen? Du skulle jo svinge av her!

Den raspende stemmen til Old Henri P skjærer gjennom den gamle countrysangen Kris Kristofferson synger i bilstereoen. Stemmen til Old Henri P kunne forresten skjære gjennom betong hvis det måtte til.

Og atter en gang er det innlandssjørøveren fra Jessheim som er i sentrum for irritasjonen til mannen i passasjersetet. Det var gjerne det.

Jeg har nemlig fulgt med på Henri i sidesynet de siste 10-12 minuttene. Han hadde spurt om vi ikke kunne ta en kjapp stopp på bensinstasjonen ved Storebaug i nærheten av Moss. Han måtte strekke litt på beina, som han sa.

Faktum er at gammer’n var skikkelig sugen på en røyk. Den rullet han mens han tok på seg bilbeltet da jeg plukket ham opp på Kløfta. Og nå rullet han tommeltotter i setet ved siden av meg.

Tomlene hans var som en turbin i fanget, og jeg så at han begynte å gjøre seg klar til “en strekk” da vi så bensinstasjonen et stykke framme.


Jeg klarte ikke å dy meg, selv om jeg visste hva som kom i kjølvannet av ikke å svinge av. Den verbale piskingen ville jeg nok overleve, men å se den gamle sjømannen se Storebaug forsvinne som et skip i horisonten mens han satt i redningsflåten sammen med meg, “den udugelige journalisten som burde vært født med rettetast i huet og løpestreng på egen eiendom” ble rett og slett for fristende.

– Nei, søren, nå glemte jeg å svinge av, sa jeg.

Turbintommeltottene gikk om mulig enda raskere, og jeg så at fyren var i ferd med å gå i svart i setet ved siden av meg. Stillhet kan virkelig være truende.

Han snudde seg mot meg og bare stirret. Sigaretten hang i munnviken hans som et nikotinladd “Fuck you”, og stemningen ble ikke bedre da jeg sa at “det er lite suppe på kjerra, så jeg tror vi må finne en bensinstasjon et stykke framme…”.

Da kom det bare et tungt sukk fra Henri…

Det skal legges til at jeg stoppet i nærmeste busslomme slik at han fikk tøyd ut og snappet litt frisk luft. Da det viste seg at vi våknet på ei hytte i Østfold og ikke hadde kaffe er en helt annen historie. Da var det ikke et tungt sukk som sendte meg som et prosjektil til nærmeste dagligvarebutikk. Det var rent sinne fra den trassige lille mannen med det store countryhjertet.
I dag er det på dagen ett år siden Henri hoppet på toget til den andre siden.

Jeg tenker ofte på de gode samtalene vi hadde når vi kjørte bil sammen til innspilling eller konsert. Det var fine stunder. For oss begge to, tror jeg. Når jeg husket å stoppe…
Det blir country på spilleren i dag, Henri. Og så stopper jeg og strekker på beina på Storebaug når jeg drar til Halden i morra. Tipper jeg hører rappkjeften din da også…

Jukeboksen din stilner aldri, gamle venn. Vi sees.



Vi som valgte å ta heisen selv

Sidestykker Posted on 23 Feb, 2018 18:22:25

Det er ikke så langt i mil og antall minutter til Hurdal skisenter, men kjøreturen gir en følelse av å reise i en tidsmaskin. Vi tar steget inn i noe annet.

Jeg parkerer og trår ut i stillhet, bedre tid og en stemning som er kliss lik den vi kjente på for lenge siden. Vi tar steget inn i noe helt annet enn det jaget vi lever i lenger sør på romeriksslettene.

For oss som jaktet hundredeler på slalåm- og storslalåmski er Hurdal først og fremst et sted der følelsen av å strekke seg etter noe har vært den rådende sinnsstemningen. Akkurat det konkurranseinstinktet har vi mistet litt av syne.

Kanskje greit det, egentlig. Så er jeg da også ekstremt nærsynt og er avhengig av linser med styrke blind.
Jeg kjente på den samme stemningen da jeg var innom min barndoms skibakke Rambydalen tidligere i vinter. Ullensaker skiklubb er forresten 60 år i år.
Det er drøyt 30 år siden Mogens og jeg kjørte den røde Transporteren fra Jessheim til Hurdal. Vi skulle oppover og trene storslalåm med laget vi var en del av: Romeriksalpin.

Tre til fire ganger i uka satt Mogens og jeg i varebilen og hørte Bjørn Eidsvåg synge på volum 8 mens mørke grantrær – og jeg – holdt seg for ørene på vei til Hurdal.

Jeg rakk å bli ganske lei Eidsvåg og hans instendige trøstesanger om Herren som ikke knuser sprukne krukker. Mogens hadde Jesus i en framtredende posisjon på laget sitt allerede den gangen, mens jeg hadde et litt mer avslappet forhold til vår mann fra Nazareth.

Det var helt greit for Mogens. Men han forsøkte nok å påvirke meg litt i det stille. Eller på volum 8 om du vil…
Jeg kom på dette fordi Bjørn Eidsvåg er booket til Jessheimdagene 2018 akkurat den dagen jeg er på vei til Hurdal for å teste storslalåmskiene jeg har arvet av Martin Fjeldberg.
Støvlene arvet jeg i sin tid av en fyr som hadde fått dem av Lasse Kjus. De sitter som støpt og er i stiveste laget. Som meg. Nordica Grand Prix. Jeg er en vintage junkie.

Vi møtes på toppen, Mogens og jeg. I gamle dager hendte det vi hadde samling i bånn fordi resultatene og prestasjonene i rennsammenheng ikke var helt som vi håpet på.
Men nå sitter han der, mannen som er skipatrulje, slalåmbakkeier, heisvakt, preppemannskap og mye annet i slalåmbakken han eier og drifter. I tillegg bygger han noen barnehager og skoler…

Der de fleste ser ut til å leve sine liv i haller, så puster både Mogens og jeg litt lettere i perfekte forhold utendørs, både været og i bakken.
Jeg dunket og kjørte i nærmere tre timer. Og det var en mør skygge av en alpinist som takket for seg litt senere på dagen.

Du skal se at Mogens og jeg sees på Bjørn Eidsvåg-konsert på Jessheim til sommeren. For Bjørn holder koken. Og det gjør faen meg Mogens, Jesus og jeg også!



Øyeblikk som bensin

Sidestykker Posted on 31 Jan, 2018 21:26:45

Januar har glefset i seg et kjøttfullt stykke av muskelen som gir liv til entusiasmen min. Ute regner det. Menneskene går som pingviner mellom butikker og hus.

Hva har vi så å se fram til der ute i tåken som ligger over prærien på Romerike? Vi ser ikke engang lysene fra flyene som henger over oss som gribber og venter på klarsignal til å lande. Vi kan ikke flykte på den måten. Vi står plantet her som frosne syriner.

Så finner jeg klippet som lokker meg over den mentale kneika, og jeg står plutselig og henger på gjerdet på første rad i Karlstad og Malmø.

Det var der vi hang og ventet på Thåstrøm og hans svartkledde, industrielle bande musikere. Det er noe med smaken av ubetinget og barnlig forventning til øyeblikket vi står og venter på.
Vi står på første rad i rustikke Nôjesfabriken i Karlstad, har ladet opp med bulldog ipa og snakker med Levi om hvordan vi tror denne konserten kommer til å bli.

Det er konsert nummer tre i rekken på denne turneen. Vi kan settlisten utenat og vet at Thåstrøm åpner med “Bluesen i Malmø” – en murstein av en sang.

Bandet som svarte siluetter foran englehvit bakgrunn. En loop begynner å gå. Vi ser på trommisen (han ligner på en fyldig utgave av Stig Helmer i Selskapsreisen).

Bassisten står bredbent og venter. Så dundrer han inn på det som må være Skandinavias tyngste G-akkord (1.11 i vedlagte videoklipp).

Bandet er en tung motor. Kompet går. Så kommer han. Den frenetiske eksentrikeren fra Rågsved, ridderen av Ebba Grön, kongen av Imperiet, og industrirockens nordiske overdrive. Kong Joakim.

“Klokckan två på natten/öppet fönster/ännu ingen måne som lyser över spåren/ det ä december…”.
Klippet fra Vega er den aller beste versjonen av “Bluesen i Malmø” fra hele turneen høsten 2017 (jeg har sett alle åpninglåtene på youtube).

Jeg så tre konserter live, og lille Vega i København fikk den tyngste og mest sømløse av alle åpningslåtene. Vi så ham i Malmø dagen etter, og den versjonen var ikke langt unna innertieren i København. Så har han da også et nært forhold til begge byene.

Poenget er at det er disse øyeblikkene som tar oss gjennom den grå tåken i januar. Og vi gleder oss allerede til konserten i gamlebyen i Fredrikstad i juli 2018.

Og vi priser oss lykkelige over at vi fortsatt er i stand til å glede oss over de små tingene i livet.
Så er da også de små tingene blant de viktigste – som når han synger “ut med hunden” i nettopp denne sangen. Hvorfor det er så magisk kan jeg ikke forklare.

Det er bare en liten styggvakker detalj (2.50 i vedlagte videoklipp) som gjør en sang til noe mer enn en sang. Et lite øyeblikk han har lagt merke til, og et øyeblikk vi biter oss merke i.

Nå er jo ikke disse øyeblikkene livsviktige med tanke på å overleve. Men det handler jo om bensin i hverdagen dette her. Og det er nettopp det konserter og levende øyeblikk er. Bensin. Dynamitt. Øyeblikk vi husker.

Bluesen i Malmø er i hvert fall full tank. Og vi trenger den bensinen vi kan få.



Fra Ullensaker til Ullared

Sidestykker Posted on 17 Dec, 2017 19:19:16

Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud tvers over stuebordet i Halden en sensommerdag i 2017. Og keiser Audustus fra slettelandet i Ullensaker fulgte åpenbart ikke med på det som ble sagt – selv om han vagt kan huske å ha sagt “ja, det må vi selvfølgelig få til, jenta mi.”

Tidlig morgen den siste lørdagen før jul i 2017 sitter jeg i hvert fall i bilen med 13-åringen jeg lovte å dra til Ullared med. Ved siden av henne sitter venninna hennes. Løftet jeg ikke husker innebar at vi skulle til Ullared før jul. Det var derfor hun ringte meg i forrige uke og minnet om avtalen vi hadde. Bak rattet sitter dama mi, som noen dager tidligere spurte om jeg (direkte sitat) “er helt syk i hodet som sier ja til å dra til – av alle steder med komplett kaos rundt juletider – Ullared?”

Jeg biter i meg i meg alt av syrlige svar der jeg sitter i passasjersetet og duver på dønningene av konserten “Folk i Halden lever Herrens glade dager” kvelden før.

Der sang Onkel Tuka om at nå gjør det vondere å reise seg enn å falle. Jeg er helt enig der jeg faller mer og mer sammen i setet.
Jeg forbanner det faktum at jeg har det med å tenke på andre ting når jeg har gitaren i fanget eller mener å høre en ny tekstlinje der ute et sted. Jeg har en tendens til ikke å følge med på det som blir sagt.

Blir sittende å tenke på at forrige gang jeg sa ja til noe jeg ikke hørte hva var, så endte jeg opp på et jorde som deltaker på hundeutstilling i Gjerdrum i august. Den gang var det 13-åringens mor som lurte på om jeg ville være med på noe morsomt. Og det ble jo morsomt, får være trøsten.Trærne står som tause vaktposter de siste milene inn mot Ullared. En uggen følelse setter seg i mellomgulvet. Det drar seg til nå.
Det er ingen liten hval vi skal entre som en bibelsk Jonas på flukt fra Gud (en profetfortelling i det gamle testamentet om flukt og det å komme på bedre tanker). Ullared er en maskin designet for å mate oss inn for så å spytte oss ut igjen. Akkurat som Jonas/Jonah og hvalen.

Fakta om Ullared: 69 kasser, besøksrekord på en dag er 28.900 kunder, lengste kø målt utenfor var på 1,4 kilometer, rekordomsetning på en dag er 37,3 millioner kroner, bussrekorden for en dag er på 107 busser, det selges 1,2 millioner jeans i året, 320.000 Ahlgrens bilar, 1,7 millioner flasker sjampo og 100 (!) millioner muffinsformer.

Det er så vi skjelver i benklærne i det vi parkerer. Så faller det en nærmest bibelsk ro over pilegrimen fra Jessheim i det jeg løfter mine imaginære steintavler ut av bilen og skrider mot avgrunnen så tappert jeg bare kan. Med en klar målsetting om ikke å ryke på muffinsformer. Jeg vil ikke bli statistikk på den måten…

Vi stuper inn, kjører bilcross med handlevogn som våpen og skritter – synes handelvognas Martin Schanke sjøl – rakrygget og lett til sinns ut døren til den andre siden. Belønningen kommer i form av smil fra 13-åringen og hennes venninne samt at dama har funnet et pyntefat i marmor som hun har ønsket seg i snart 10 år. Slettelandets apostel sier “ok” og ryker på en korv med mos.

Og hva fant så Moses fra slettelandet i Ullensaker på sin signingsferd? En kaktus, duftlys til gitaristen min og Thåstrøm på vinyl. Og en erfaring rikere. Sier vi.
En road trip kan være så mangt. Route 66 er etter mitt skjønn litt som Ikea eller Solkysten. Ikke noe galt med noen av de to. Men unikt er det ikke.

Men jeg rakk å savne hunden da, selv om jeg følte at Asti så på meg som om jeg ikke er helt vel bevart da vi var tilbake i Halden etter endt kanossagang.
Du hører visst sannheten fra barn og fulle folk. En hunds blikk kan også romme forakt. Eller et spørsmål om paps ikke er riktig vel bevart. God jul.



Next »