“Men, faen Larsen, du må holde øynene
på ballen og ikke snu ryggen til når noen kjører ei skuddfinte på deg…!”

Jeg er 13 år og spiller på småguttelaget til
Ull/Kisa, er fortsatt liten av vekst og jeg har hørt disse ropene fra sidelinja
siden jeg seks år gammel begynte å spille fotball.

Ropene fra sidelinja kommer fra Oddemann Dønnum.
Han var min aller første motivator og oppdrager utenfor hjemmets fire vegger.
Og en som lot oss få dyrke konkurranseinstinktet fra før vi kunne knyte lissene
våre sjøl.
Og vi lærte disiplin. Og innsats. Det var han jo
selv en eksponent for. Jeg siterer fritt fra et kampreferat i lokalavisen fra
den gang Oddemann selv var aktiv og knallhard midtstopper:

“Midtstopper Dønnum maste motstanderne ned i torva, etter først å ha
skalla dem halvt i svime…”.

Det er sitatet sitt det. Ikke rart han ba en
lettvekter av en 13-åring om å gå inn i dueller som sto det om livet. Oddemann
krevde ikke annet fra oss enn disiplin og full innsats.
Oddemann var av det slaget som toppet laget, og
han er den eneste treneren jeg har spilt og vunnet trofeer
med. Småguttelaget vant Romerikscupen i 1982. Vi slo Kløfta i finalen. Vi
vant også DNC-turneringen hjemme på Jessheim stadion som miniputter. Da slo vi
Eidsvold Turn i finalen.

Parenteser i fotballhistorien. Store øyeblikk for oss små som var med.

Juniorlaget han trente fikk bronsemedalje i
Norway Cup. Jeg husker ikke året (tror det var 1985), men jeg glemmer aldri at
Ull/Kisa slo den brasilianske attraksjonen Faap fra Sao Paulo 5-0.

De gule og grønne stor for sambataktene. Brasilianerne ble sure – og så til de
grader utspilt. Kisa vant lett,
med brødrene Joelsen i front. Sola var gul og grønn på Ekebergsletta. Vi
dro hjem og feiret seieren på Copaca Nordbytjernet.

VG skrev følgende om kampen dagen etter:
Brasiliansk samba kom til kort mot norske hallingkast.

Oddemann var god til å skape lagfølelse og et miljø utenfor banen. Vi kan nok
bare gjette hvor mange halve griser han ga bort som premie i loddsalget til laget
han trente.

Lagene jeg spilte på fikk to eller tre griser opp gjennom årene. Pengene fra
loddsalget gikk til innkjøp av gule og grønne Norwich-drakter, bestilt fra
England, og avslutningsturer etter sesongen.

De klødde no’ jævlig, men vi hadde klubbens tøffeste draktsett. Det kan jeg
garantere!
Oddemann hadde kallenavn på spillerne sine: “Ænton”,
“Fjellis”, “Klædden”, “Torpa”, “Æffie”.
And the list goes on. Jeg var liten av vekst og veide like mye som bakbeinet på
en av grisene han ga bort til laget. Mitt draktnummer var 11. Kallenavnet mitt var
“Stil” Larsen (stilasjen) fordi jeg var kort. Og hver gang han delte
ut drakt til meg sa han “ett 1-tall på ryggen og ett 1-tall foran på
brystet…”

Oddemann er død. Han ble 72 år gammel. Han satte markante spor etter seg.

Mine små historier og betraktninger om denne hedersmannen kan ganges opp med
minst 1.000. Vi er nemlig mange som bærer på våre helt egne minner om Oddemann
Dønnum.

Han så hver enkelt av oss. Også oss som
ikke var så gode til å takle som mini- og lilleputtspillere.

Det kommer vi aldri til å glemme.

Og vi glemmer aldri Odd Helge «Oddemann» Dønnum.
PS! Oddemann begraves i Råholt kirke onsdag 6. desember.
Der stiller vi. Med knottene først.