Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud tvers over stuebordet i Halden en sensommerdag i 2017. Og keiser Audustus fra slettelandet i Ullensaker fulgte åpenbart ikke med på det som ble sagt – selv om han vagt kan huske å ha sagt “ja, det må vi selvfølgelig få til, jenta mi.”

Tidlig morgen den siste lørdagen før jul i 2017 sitter jeg i hvert fall i bilen med 13-åringen jeg lovte å dra til Ullared med. Ved siden av henne sitter venninna hennes. Løftet jeg ikke husker innebar at vi skulle til Ullared før jul. Det var derfor hun ringte meg i forrige uke og minnet om avtalen vi hadde. Bak rattet sitter dama mi, som noen dager tidligere spurte om jeg (direkte sitat) “er helt syk i hodet som sier ja til å dra til – av alle steder med komplett kaos rundt juletider – Ullared?”

Jeg biter i meg i meg alt av syrlige svar der jeg sitter i passasjersetet og duver på dønningene av konserten “Folk i Halden lever Herrens glade dager” kvelden før.

Der sang Onkel Tuka om at nå gjør det vondere å reise seg enn å falle. Jeg er helt enig der jeg faller mer og mer sammen i setet.
Jeg forbanner det faktum at jeg har det med å tenke på andre ting når jeg har gitaren i fanget eller mener å høre en ny tekstlinje der ute et sted. Jeg har en tendens til ikke å følge med på det som blir sagt.

Blir sittende å tenke på at forrige gang jeg sa ja til noe jeg ikke hørte hva var, så endte jeg opp på et jorde som deltaker på hundeutstilling i Gjerdrum i august. Den gang var det 13-åringens mor som lurte på om jeg ville være med på noe morsomt. Og det ble jo morsomt, får være trøsten.Trærne står som tause vaktposter de siste milene inn mot Ullared. En uggen følelse setter seg i mellomgulvet. Det drar seg til nå.
Det er ingen liten hval vi skal entre som en bibelsk Jonas på flukt fra Gud (en profetfortelling i det gamle testamentet om flukt og det å komme på bedre tanker). Ullared er en maskin designet for å mate oss inn for så å spytte oss ut igjen. Akkurat som Jonas/Jonah og hvalen.

Fakta om Ullared: 69 kasser, besøksrekord på en dag er 28.900 kunder, lengste kø målt utenfor var på 1,4 kilometer, rekordomsetning på en dag er 37,3 millioner kroner, bussrekorden for en dag er på 107 busser, det selges 1,2 millioner jeans i året, 320.000 Ahlgrens bilar, 1,7 millioner flasker sjampo og 100 (!) millioner muffinsformer.

Det er så vi skjelver i benklærne i det vi parkerer. Så faller det en nærmest bibelsk ro over pilegrimen fra Jessheim i det jeg løfter mine imaginære steintavler ut av bilen og skrider mot avgrunnen så tappert jeg bare kan. Med en klar målsetting om ikke å ryke på muffinsformer. Jeg vil ikke bli statistikk på den måten…

Vi stuper inn, kjører bilcross med handlevogn som våpen og skritter – synes handelvognas Martin Schanke sjøl – rakrygget og lett til sinns ut døren til den andre siden. Belønningen kommer i form av smil fra 13-åringen og hennes venninne samt at dama har funnet et pyntefat i marmor som hun har ønsket seg i snart 10 år. Slettelandets apostel sier “ok” og ryker på en korv med mos.

Og hva fant så Moses fra slettelandet i Ullensaker på sin signingsferd? En kaktus, duftlys til gitaristen min og Thåstrøm på vinyl. Og en erfaring rikere. Sier vi.
En road trip kan være så mangt. Route 66 er etter mitt skjønn litt som Ikea eller Solkysten. Ikke noe galt med noen av de to. Men unikt er det ikke.

Men jeg rakk å savne hunden da, selv om jeg følte at Asti så på meg som om jeg ikke er helt vel bevart da vi var tilbake i Halden etter endt kanossagang.
Du hører visst sannheten fra barn og fulle folk. En hunds blikk kan også romme forakt. Eller et spørsmål om paps ikke er riktig vel bevart. God jul.