Januar har glefset i seg et kjøttfullt stykke av muskelen som gir liv til entusiasmen min. Ute regner det. Menneskene går som pingviner mellom butikker og hus.

Hva har vi så å se fram til der ute i tåken som ligger over prærien på Romerike? Vi ser ikke engang lysene fra flyene som henger over oss som gribber og venter på klarsignal til å lande. Vi kan ikke flykte på den måten. Vi står plantet her som frosne syriner.

Så finner jeg klippet som lokker meg over den mentale kneika, og jeg står plutselig og henger på gjerdet på første rad i Karlstad og Malmø.

Det var der vi hang og ventet på Thåstrøm og hans svartkledde, industrielle bande musikere. Det er noe med smaken av ubetinget og barnlig forventning til øyeblikket vi står og venter på.
Vi står på første rad i rustikke Nôjesfabriken i Karlstad, har ladet opp med bulldog ipa og snakker med Levi om hvordan vi tror denne konserten kommer til å bli.

Det er konsert nummer tre i rekken på denne turneen. Vi kan settlisten utenat og vet at Thåstrøm åpner med “Bluesen i Malmø” – en murstein av en sang.

Bandet som svarte siluetter foran englehvit bakgrunn. En loop begynner å gå. Vi ser på trommisen (han ligner på en fyldig utgave av Stig Helmer i Selskapsreisen).

Bassisten står bredbent og venter. Så dundrer han inn på det som må være Skandinavias tyngste G-akkord (1.11 i vedlagte videoklipp).

Bandet er en tung motor. Kompet går. Så kommer han. Den frenetiske eksentrikeren fra Rågsved, ridderen av Ebba Grön, kongen av Imperiet, og industrirockens nordiske overdrive. Kong Joakim.

“Klokckan två på natten/öppet fönster/ännu ingen måne som lyser över spåren/ det ä december…”.
Klippet fra Vega er den aller beste versjonen av “Bluesen i Malmø” fra hele turneen høsten 2017 (jeg har sett alle åpninglåtene på youtube).

Jeg så tre konserter live, og lille Vega i København fikk den tyngste og mest sømløse av alle åpningslåtene. Vi så ham i Malmø dagen etter, og den versjonen var ikke langt unna innertieren i København. Så har han da også et nært forhold til begge byene.

Poenget er at det er disse øyeblikkene som tar oss gjennom den grå tåken i januar. Og vi gleder oss allerede til konserten i gamlebyen i Fredrikstad i juli 2018.

Og vi priser oss lykkelige over at vi fortsatt er i stand til å glede oss over de små tingene i livet.
Så er da også de små tingene blant de viktigste – som når han synger “ut med hunden” i nettopp denne sangen. Hvorfor det er så magisk kan jeg ikke forklare.

Det er bare en liten styggvakker detalj (2.50 i vedlagte videoklipp) som gjør en sang til noe mer enn en sang. Et lite øyeblikk han har lagt merke til, og et øyeblikk vi biter oss merke i.

Nå er jo ikke disse øyeblikkene livsviktige med tanke på å overleve. Men det handler jo om bensin i hverdagen dette her. Og det er nettopp det konserter og levende øyeblikk er. Bensin. Dynamitt. Øyeblikk vi husker.

Bluesen i Malmø er i hvert fall full tank. Og vi trenger den bensinen vi kan få.