Det er ikke så langt i mil og antall minutter til Hurdal skisenter, men kjøreturen gir en følelse av å reise i en tidsmaskin. Vi tar steget inn i noe annet.

Jeg parkerer og trår ut i stillhet, bedre tid og en stemning som er kliss lik den vi kjente på for lenge siden. Vi tar steget inn i noe helt annet enn det jaget vi lever i lenger sør på romeriksslettene.

For oss som jaktet hundredeler på slalåm- og storslalåmski er Hurdal først og fremst et sted der følelsen av å strekke seg etter noe har vært den rådende sinnsstemningen. Akkurat det konkurranseinstinktet har vi mistet litt av syne.

Kanskje greit det, egentlig. Så er jeg da også ekstremt nærsynt og er avhengig av linser med styrke blind.
Jeg kjente på den samme stemningen da jeg var innom min barndoms skibakke Rambydalen tidligere i vinter. Ullensaker skiklubb er forresten 60 år i år.
Det er drøyt 30 år siden Mogens og jeg kjørte den røde Transporteren fra Jessheim til Hurdal. Vi skulle oppover og trene storslalåm med laget vi var en del av: Romeriksalpin.

Tre til fire ganger i uka satt Mogens og jeg i varebilen og hørte Bjørn Eidsvåg synge på volum 8 mens mørke grantrær – og jeg – holdt seg for ørene på vei til Hurdal.

Jeg rakk å bli ganske lei Eidsvåg og hans instendige trøstesanger om Herren som ikke knuser sprukne krukker. Mogens hadde Jesus i en framtredende posisjon på laget sitt allerede den gangen, mens jeg hadde et litt mer avslappet forhold til vår mann fra Nazareth.

Det var helt greit for Mogens. Men han forsøkte nok å påvirke meg litt i det stille. Eller på volum 8 om du vil…
Jeg kom på dette fordi Bjørn Eidsvåg er booket til Jessheimdagene 2018 akkurat den dagen jeg er på vei til Hurdal for å teste storslalåmskiene jeg har arvet av Martin Fjeldberg.
Støvlene arvet jeg i sin tid av en fyr som hadde fått dem av Lasse Kjus. De sitter som støpt og er i stiveste laget. Som meg. Nordica Grand Prix. Jeg er en vintage junkie.

Vi møtes på toppen, Mogens og jeg. I gamle dager hendte det vi hadde samling i bånn fordi resultatene og prestasjonene i rennsammenheng ikke var helt som vi håpet på.
Men nå sitter han der, mannen som er skipatrulje, slalåmbakkeier, heisvakt, preppemannskap og mye annet i slalåmbakken han eier og drifter. I tillegg bygger han noen barnehager og skoler…

Der de fleste ser ut til å leve sine liv i haller, så puster både Mogens og jeg litt lettere i perfekte forhold utendørs, både været og i bakken.
Jeg dunket og kjørte i nærmere tre timer. Og det var en mør skygge av en alpinist som takket for seg litt senere på dagen.

Du skal se at Mogens og jeg sees på Bjørn Eidsvåg-konsert på Jessheim til sommeren. For Bjørn holder koken. Og det gjør faen meg Mogens, Jesus og jeg også!