– Hva faen er det du driver med nå, Larsen? Du skulle jo svinge av her!

Den raspende stemmen til Old Henri P skjærer gjennom den gamle countrysangen Kris Kristofferson synger i bilstereoen. Stemmen til Old Henri P kunne forresten skjære gjennom betong hvis det måtte til.

Og atter en gang er det innlandssjørøveren fra Jessheim som er i sentrum for irritasjonen til mannen i passasjersetet. Det var gjerne det.

Jeg har nemlig fulgt med på Henri i sidesynet de siste 10-12 minuttene. Han hadde spurt om vi ikke kunne ta en kjapp stopp på bensinstasjonen ved Storebaug i nærheten av Moss. Han måtte strekke litt på beina, som han sa.

Faktum er at gammer’n var skikkelig sugen på en røyk. Den rullet han mens han tok på seg bilbeltet da jeg plukket ham opp på Kløfta. Og nå rullet han tommeltotter i setet ved siden av meg.

Tomlene hans var som en turbin i fanget, og jeg så at han begynte å gjøre seg klar til “en strekk” da vi så bensinstasjonen et stykke framme.


Jeg klarte ikke å dy meg, selv om jeg visste hva som kom i kjølvannet av ikke å svinge av. Den verbale piskingen ville jeg nok overleve, men å se den gamle sjømannen se Storebaug forsvinne som et skip i horisonten mens han satt i redningsflåten sammen med meg, “den udugelige journalisten som burde vært født med rettetast i huet og løpestreng på egen eiendom” ble rett og slett for fristende.

– Nei, søren, nå glemte jeg å svinge av, sa jeg.

Turbintommeltottene gikk om mulig enda raskere, og jeg så at fyren var i ferd med å gå i svart i setet ved siden av meg. Stillhet kan virkelig være truende.

Han snudde seg mot meg og bare stirret. Sigaretten hang i munnviken hans som et nikotinladd “Fuck you”, og stemningen ble ikke bedre da jeg sa at “det er lite suppe på kjerra, så jeg tror vi må finne en bensinstasjon et stykke framme…”.

Da kom det bare et tungt sukk fra Henri…

Det skal legges til at jeg stoppet i nærmeste busslomme slik at han fikk tøyd ut og snappet litt frisk luft. Da det viste seg at vi våknet på ei hytte i Østfold og ikke hadde kaffe er en helt annen historie. Da var det ikke et tungt sukk som sendte meg som et prosjektil til nærmeste dagligvarebutikk. Det var rent sinne fra den trassige lille mannen med det store countryhjertet.
I dag er det på dagen ett år siden Henri hoppet på toget til den andre siden.

Jeg tenker ofte på de gode samtalene vi hadde når vi kjørte bil sammen til innspilling eller konsert. Det var fine stunder. For oss begge to, tror jeg. Når jeg husket å stoppe…
Det blir country på spilleren i dag, Henri. Og så stopper jeg og strekker på beina på Storebaug når jeg drar til Halden i morra. Tipper jeg hører rappkjeften din da også…

Jukeboksen din stilner aldri, gamle venn. Vi sees.