Blog Image

Mo Larsen - sideveier

En siste takling for Oddemann

Sidestykker Posted on 01 Dec, 2017 14:10:34

“Men, faen Larsen, du må holde øynene
på ballen og ikke snu ryggen til når noen kjører ei skuddfinte på deg…!”

Jeg er 13 år og spiller på småguttelaget til
Ull/Kisa, er fortsatt liten av vekst og jeg har hørt disse ropene fra sidelinja
siden jeg seks år gammel begynte å spille fotball.

Ropene fra sidelinja kommer fra Oddemann Dønnum.
Han var min aller første motivator og oppdrager utenfor hjemmets fire vegger.
Og en som lot oss få dyrke konkurranseinstinktet fra før vi kunne knyte lissene
våre sjøl.
Og vi lærte disiplin. Og innsats. Det var han jo
selv en eksponent for. Jeg siterer fritt fra et kampreferat i lokalavisen fra
den gang Oddemann selv var aktiv og knallhard midtstopper:

“Midtstopper Dønnum maste motstanderne ned i torva, etter først å ha
skalla dem halvt i svime…”.

Det er sitatet sitt det. Ikke rart han ba en
lettvekter av en 13-åring om å gå inn i dueller som sto det om livet. Oddemann
krevde ikke annet fra oss enn disiplin og full innsats.
Oddemann var av det slaget som toppet laget, og
han er den eneste treneren jeg har spilt og vunnet trofeer
med. Småguttelaget vant Romerikscupen i 1982. Vi slo Kløfta i finalen. Vi
vant også DNC-turneringen hjemme på Jessheim stadion som miniputter. Da slo vi
Eidsvold Turn i finalen.

Parenteser i fotballhistorien. Store øyeblikk for oss små som var med.

Juniorlaget han trente fikk bronsemedalje i
Norway Cup. Jeg husker ikke året (tror det var 1985), men jeg glemmer aldri at
Ull/Kisa slo den brasilianske attraksjonen Faap fra Sao Paulo 5-0.

De gule og grønne stor for sambataktene. Brasilianerne ble sure – og så til de
grader utspilt. Kisa vant lett,
med brødrene Joelsen i front. Sola var gul og grønn på Ekebergsletta. Vi
dro hjem og feiret seieren på Copaca Nordbytjernet.

VG skrev følgende om kampen dagen etter:
Brasiliansk samba kom til kort mot norske hallingkast.

Oddemann var god til å skape lagfølelse og et miljø utenfor banen. Vi kan nok
bare gjette hvor mange halve griser han ga bort som premie i loddsalget til laget
han trente.

Lagene jeg spilte på fikk to eller tre griser opp gjennom årene. Pengene fra
loddsalget gikk til innkjøp av gule og grønne Norwich-drakter, bestilt fra
England, og avslutningsturer etter sesongen.

De klødde no’ jævlig, men vi hadde klubbens tøffeste draktsett. Det kan jeg
garantere!
Oddemann hadde kallenavn på spillerne sine: “Ænton”,
“Fjellis”, “Klædden”, “Torpa”, “Æffie”.
And the list goes on. Jeg var liten av vekst og veide like mye som bakbeinet på
en av grisene han ga bort til laget. Mitt draktnummer var 11. Kallenavnet mitt var
“Stil” Larsen (stilasjen) fordi jeg var kort. Og hver gang han delte
ut drakt til meg sa han “ett 1-tall på ryggen og ett 1-tall foran på
brystet…”

Oddemann er død. Han ble 72 år gammel. Han satte markante spor etter seg.

Mine små historier og betraktninger om denne hedersmannen kan ganges opp med
minst 1.000. Vi er nemlig mange som bærer på våre helt egne minner om Oddemann
Dønnum.

Han så hver enkelt av oss. Også oss som
ikke var så gode til å takle som mini- og lilleputtspillere.

Det kommer vi aldri til å glemme.

Og vi glemmer aldri Odd Helge «Oddemann» Dønnum.
PS! Oddemann begraves i Råholt kirke onsdag 6. desember.
Der stiller vi. Med knottene først.



Vår mann på A-laget

Sidestykker Posted on 14 Sep, 2017 22:20:52

Torsdag kveld i Jessheim City Of Lights: vi har besøk av ingen ringere enn Lars Saabye Christensen, Amund Maarud, Geir Sundstøl, Mathias Eick og Tom Stalsberg.

Denne banden har parkert fenomenet Buicken- i kveld et poetisk, musikalsk og nærmest peyotisk stykke samtidskunst i ord og toner – utenfor Jessheims eneste fullverdige alternative klubbscene. Jan Henri Peeters er i kulissene. Invitert av hovedpersonene på scenen i forkant.Jeg har sett Buicken opp mot 2000 ganger siden oppstarten i 2010 eller 2011, men jeg har aldri sett en blåere, mørkere eller mer levende leveranse enn den vi opp mot 90 i salen fikk servert denne torsdagskvelden.

Vi fikk en bakoverlent og tagget Amund Maarud, en kattemyk og sidevei-orientert Geir Sundstøl, en presis og smygende Mathias Eick og en dylansk fraserende og rocka Lars Saabye Christensen – og en gategutt-sjarmerende kusk kalt Tom Stalsberg.

Ei fascinerende forestilling som aldri har vært blåere, ærligere eller mer mørk blues i tøyet enn det Jessheim fikk servert. Mener denne entusiastiske nellik.

Men de tre musikerne og de to poetene/peyotene må ha meg unnskyldt.

Høydepunktet denne kvelden – selvsagt helt subjektivt – var da de inviterte bestekompisen min opp på scenen. Ikke som en gest, mer som et nikk til en fyr som er for god for oss som spiller i band sammen med ham.

Jan Henri Peeters = delikat, intuitiv og fra fødselen av stillferdig høvding.

En blues er faktisk ikke en blues. Og jeg satt – sammen med lillebror Svein Peeters – med frysninger da vår mann i E, A, H (og en og annen maj) jammet med deler av A-laget av norske gitarister.

Svein og jeg følte oss små mens høvdingen i bandet vårt lekte sammen med heltene våre (minus Stalsberg, da…).

Fy søren så enkelt det kan være å lefle med musikk. Det ser uanstrengt ut. Men vi andre vet at det vi overværer er vanskelig, intuitivt og litt mer enn en løpskarusell eller steking av sveler.

Dette er bakst i ytterste potens, totalt posefri kunst, og midt i det hele står vår gitarhøvding og låtskriver Jan Peeters.

Det er da vi enes om at vi har valgt rett høvding i vårt lille undergrunnsband. Og vi forstår at den fyren leker med perler for svin hver eneste mandag. Fordi han vil.

Vi andre i Lo-Fi Voodoo er verdens heldigste svin. Ferdig snakka, ferdig stekt bacon.

Fet konsert. Terningkast? Mørkeblå sekser – helt subjektivt. Og helt sant.



Jeg – en punktert Buick

Sidestykker Posted on 09 Sep, 2017 22:45:50


Jeg husker ikke årstallet,
bare at jeg var invitert til hovedstaden på fest. Det må hva vært rundt 2005 eller noe sånt. Tom Stalsberg skulle ha lag i regi av spalten sin, “Bakrommet”, i Dagbladet. Og jeg var blant gjestene.

– Ta med deg gitaren. Jeg trenger komp til et par dikt jeg har tenkt til å lese, sa Tom.

Det er ingen tvil om at han ikke visste hva han spurte om, den godeste Stalsberg.

Det er heller ingen tvil om at min egen selvinnsikt hadde behov for sårt tiltrengt finjustering. Jeg kunne nemlig ikke spille gitar.
Men, jeg pakket Ibanezgitaren ned i kassa og satte meg på toget til Oslo – naivt forventningsfull og øltørst den ettermiddagen i november.

Jeg tok et tidlig tog. Stalsberg og jeg skulle øve før de andre inviterte ankom.

Det rakk vi ikke. Vi måtte stable bord isteden.

Fem minutter før vi – det jeg liker å tenke på som den aller første Buicken – skulle opptre, sto vi nede i gangen og skulle øve.

– Jeg tenkte du kunne spille banjo-temaet til “Piknik med døden”, sa Tom.

– Den kan jeg ikke, sa jeg.

– Hva kan du spille da?

– Bandet mitt har ei countrylåt som heter “Dusty Road”, sa jeg.

– Spill den, sa Tom.

– Den kan jeg ikke, sa jeg.

Fem minutter senere gikk vi på.

Jeg klimpret på to strenger i grepet C mens Tom Stalsberg framførte et dikt jeg ikke husker hva handlet om. Tonene jeg knotet fram var i hvert fall skjøre nok.

Jeg våget ikke se bort på Knut Nesbø som satt ved enden av bordet, to meter fra meg.

Tom hadde egentlig to dikt til i ermet, men musikeren i den aller første Buicken hadde gått tom for komp og ideer…
10 eller 12 år senere sitter jeg i Gamlebyen i Fredrikstad med gåshud over kroppen. På scenen sitter Geir Sundstøl og Mathias Eick og gir musikalsk liv til diktene til Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg.

Buicken 2017 har parkert og opptrer under litteraturfestivalen “Ord i grenseland”, og jeg tar meg i å tenke at det som skjer på scenen er foredlet kunst av ypperste merke.

Tom Stalsberg har samlet en sterk poetisk pokerhånd i det snodige landskapet han og Saabye kaller Buicken: musikerne som veksler på å bli med er Knut Reiersrud, Stian Carstensen, Amund Maarud, Mathias Eick og selveste Geir Sundstøl.

Ved siden av Tom sitter Lars Saabye Christensen, og dette kan ikke kalles annet enn en sonisk klassereise sammenlignet med havariet til den aller første Buicken i 2005.

Det deilige er at Buicken kommer til Jessheim torsdag 14. september.
Da sitter Geir Sundstøl, Amund Maarud, Mathias Eick og Saabye på scenen sammen med Tom.

Vi må kjenne besøkelsestiden vår i Jessheim city of lights denne kvelden. Dette kan fort bli en konsertopplevelse på pallen i Kulturbanken i 2017.

Om jeg skal på scenen? Absolutt ikke.

Den Buicken er skrotet. Gudskjelov.



Fra Raga til slurvete ører…

Sidestykker Posted on 13 Aug, 2017 20:17:57

Under 12 timer etter at jeg trippet takten til et forrykende Raga Rockers i Jessheim sentrum, går jeg rundt i en hage i Gjerdrum og forsøker å unngå å trippe i hundemøkk.

For første gang i mitt liv deltar jeg på hundeutstilling…

– Vi må ha klokka på ringing 08.00, sier dama sent lørdag kveld.

Jeg har levert anmeldelse av konserten med Raga Rockers til avisa mi, og sitter og nipper til et glass rødvin fra området Asti i Piemonte. Jeg drømmer om en lat søndag.
Men det er en helt annen Asti jeg åpenbart foretrekker. Jeg har bare glemt (eller fortrengt) at jeg har forlovet meg. Men det er for sent å bjeffe nå…

Jeg har nemlig lovet å bli med Tove på den årlige – og viktigste – hundeustillingen i den norske Podengo-klubben. Den arrangeres i Gjerdrum. Jeg husker vagt at jeg foreslo at jeg kunne bli med.

Og søndag formiddag står jeg på en øde landevei i Gjerdrum med ett stykk Podengo ved navn Asti i et lilla hundebur et sted i Gjerdrum.

Asti har nemlig løpetid, og vi må holde henne i buret fram til hun skal bedømmes av en dommer som, når sant skal sies, ser ut som en karikatur av en bruktbilselger eller dansebandmusiker. Kanskje en krysning av de to.

Det er jeg som har – eller tar – ansvaret for oppvarmingen, og jeg velger en klassisk fotballoppvarming – lett jogg og konsentrasjon.

Asti driter – etter lukten i området å dømme som så mange andre hunder – i hele oppvarmingen. Hun vil heller snuse seg gjennom forberedelsene. Selv sluttet jeg å snuse i 2011.

Hagefesten består av bjeffing, lunken kaffe og hjemmelagde kaker vi avstår fra å kjøpe. Vi er mer opptatt av å studere det som skjer ute på plassen.
Der tripper hunder og eiere rundt for å vise fram sine håpefulles karaktertrekk. Og dommeren tasser galant rundt i manesjen og bedømmer hund etter hund.

Noen paraderer visst for mye forbena, andre krummer ryggen litt for mye og noen sliter seg og oppfører seg som en hest på rodeo. Interessant alt sammen.

Så er det vår håpefulle Miss Podengo sin tur. Det går slett ikke så verst. Hun gjør det hun skal, riktignok på sitt uskolerte vis. Men vi som står og heier på Asti og hundefører Liv er stolte som bare det vi. Vår målsetting er at hun ikke skal gjøre fra seg på paradeplassen.
Så er det hele over. Asti vinkes av for offside, Liv får et gult ark og dommen er klar:

“Jevnt bra pigment. Hode er fint, men savner litt typiske detaljer. Noe rund i skallen. Noe slurvete med ørene. Korrekt bitt. Noe rund i skallen. Normal benstilling. Bra lår. Meget vennlig temperament. Noe ukonsentrert. Ganske stabil fram og bak…”. Bra det, Asti.

Hvis jeg skal på hundeutstilling en gang i framtiden, så skal jeg ta med et gult ark og bedømme dommer Arne. For vi synes vel at han også var noe slurvete med ørene og relativt ustabil både bak og framme.

Dommeren var også litt tett i skallen. For Asti var helt klart den fineste hunden på hele utstillingen. Som foresatte synes i hvert fall vi det – til tross for at hun kjørte sitt eget løp. Fra vi kom til vi dro derfra. Men det driter vi i.



« PreviousNext »